Innholdet på denne siden er fra en Twittertråd jeg skrev i mai 2020 for å ledsage en artikkel European Journal of Neurology om FNL. Jeg håper du synes den er nyttig også.

“Ten Myths about FND” er nettopp utkommet i European Journal of Neurology (@EANeurology). Artikkelforfattere: @SarahLidstone, @rmmaraujo, jeg og @basbloem.. Mennesker med FNL møter mange av disse mytene under utredning og behandling.

Funksjonell nevrologisk lidelse (FNL) har de senere år vært gjenstand for økende oppmerksomhet etter å i stor grad ha vært oversett både forskningsmessig og i medisinsk praksis i lang tid. Mange leger har ikke fått med seg den seneste utviklingen hva gjelder praksis, forskning og holdninger.

Vi vet det er frustrerende når artikler er bak betalingsmur – så vi tenkte vi skulle deg en oversikt over våre myter i følgende «Twitterkurs om FNL- myter»

Myte 1: FNL er en eksklusjonsdiagnose. Nei! Det er en «inklusjonsdiagnose» basert på at typiske tegn som Hoovers tegn eller tremor som synkroniserer seg til annen bevegelse.

Figur 1: Illustrasjon fra artikkelen Current Concepts in Diagnosis and Treatment of Functional Neurological Disorders

Myte 2: Pasienter har enten FNL eller en annen nevrologisk lidelse. Nei! Å ha en annen tilstand som epilepsi eller Parkinsons sykdom er en av de viktigste risikofaktorene (omkring 10-20%).

Myte 3: En bisarr presentasjon indikerer FNL. Nei! Det er mange eksempler på uvanlige presentasjoner hos pasienter med andre nevrologiske tilstander. FNL er ikke i sin natur mer bisarr.

Myte 4: Forskjellige typer FNL indikerer at det foreligger forskjellige lidelser. Nei (på en måte)! Selv om et krampeanfall er et veldig annerledes symptom enn en lammelse, har alle pasienter med FNL en del felles mekanismer og samsykelighet (komorbiditet) som smerte og tretthet.

Myte 5: FNL-symptomer er viljestyrte. Nei! FNL-symptomer er ufrivillige; pasienter «gjør seg ikke til» med sine symptomer, og simulering/fabrikkering av symptomer er sjelden. Det vises til nevrofysiologiske studier, differensiert symptombedring i studier, og konsistent samsykelighet på tvers av kulturer og tidsepoker.

Myte 6: Utredning har ingen plass i diagnostiseringen av FNL. Nei! Andre nevrologiske tilstander er en såpass sterk risikofaktor for FNL – tenk – hva annet kan pasienten tenkes å ha? Noen undersøkelser, som Tremor-analyse, kan bidra til en positiv diagnose.

Myte 7: Det er mindre skadelig å overse FNL en å overse en annen nevrologisk diagnose. Nei! Enhver gal diagnose er en belastning, men å feilaktig diagnostisere FNL – som er potensielt mulig å behandle – som en annen nevrologisk lidelse, kan være like skadelig som motsatt.  

Myte 8: FNL er utelukkende et psykologisk problem. Nei! Psykologiske faktorer er en av mange mulige risikofaktorer for FNL og bør ikke oppfattes som den eneste årsak. For noen er psykologiske faktorer det viktigste, for andre er de ikke relevante.

Mye 9: Prognosen for FNL er vanligvis god. Nei! Pasienter med FNL har redusert funksjon og livskvalitet på linje med pasienter med andre nevrotilstander. Noen blir helt friske, andre har langvarige plager. Ikke anta at «pasienten vil sannsynligvis bli bedre».

Myte 10: Behandlingen av FNL er KUN psykologisk. Nei (på en måte)! FNL krever individualisert multidisiplinær behandling. Opplæring, fysisk + psykologisk rehabilitering kan alle spille en rolle. Psykologisk terapi kan være hovedbehandlingen for noen former for FNL, spesielt krampeanfall.

Holdninger og praksis ved FNL er i endring, men de mange misoppfatninger som omgir temaet vedvarer å være til hinder for god medisinsk ivaretaking av disse pasientene.

Takk til @basbloem for å ideen til denne artikkelen, @SarahLidstone for å lede skrivearbeidet og @rmmaraujo for medforfatterskap. SLUTT!