Når man har fått et problem er det naturlig å spørre «Hvorfor skjedde dette?».
Men, det er viktig ved nevrologiske funksjonelle lidelser ikke å blande spørsmålet «Hvorfor skjedde dette?» med spørsmålet «Hva er det som har gått galt i kroppen min og gir symptomer?».
Dette er to ulike spørsmål med to forskjellige svar.
La oss først se på det andre spørsmålet: «Hva er det som har gått galt i kroppen min og gir symptomer?» eller, formulert på en annen måte, «Hvordan oppstår symptomene?».
For alle symptomene ved funksjonelle nevrologiske lidelser beskrevet på dette nettstedet er svaret at det er et problem med nervesystemets funksjon.
For symptomer som svakhet og bevegelsesforstyrrelser er det et problem med hvordan hjernen sender signaler til kroppen.
For symptomer som nummenhet og smerte er det et problem med måten hjernen mottar signaler fra kroppen på.
Ved funksjonelle anfall eller dissosiative symptomer er hjernen i en transeliknende tilstand, litt som ved hypnose.
Vi begynner å forstå de komplekse prosessene som er forstyrret i nervesystemet hos pasienter med funksjonelle nevrologiske lidelser og ved relaterte tilstander som kronisk smerte.
Funksjonell hjerneavbildning viser hvilke deler av hjernen som er aktiverte eller underaktiverte hos mennesker med funksjonelle nevrologiske lidelser.
Vi vil nå beskrive noen av disse studiene.
I den første studien undersøkte man hjernen til fire pasienter med funksjonell nevrologisk lidelse med nummenhet og svakhet i en kroppshalvdel med SPECT, det vil si en undersøkelse som kan måle blodstrøm i hjernen.
Pasientene ble undersøkt mens de hadde symptomer og igjen når symptomene hadde bedret seg.
Det er her viktig å understreke at denne undersøkelsen måler hjernens FUNKSJON og ikke STRUKTUR, slik som en vanlig MR-undersøkelse.
Undersøkelsene viste at et område i hjernen som kalles thalamus ikke fungerte helt normalt mens pasientene hadde symptomer. Du kan se dette område merket med gult i figuren nedenfor. Hvis man får et slag i dette området vil en få nummenhet i motsatt kroppshalvdel.
Området i gult på figuren over (thalamus) var underaktivert hos menneskene med funksjonell nevrologisk sykdom med redusert funksjon i motsatt kroppshalvdel. (Vuilleumier P, et al. Brain 2001; 124: 1077–1090)
Når pasientenes symptomer hadde bedret seg, så var også SPECT-resultatene mer normale.
I en annen viktig studie av funksjonell nevrologisk lidelse deltok åtte mennesker med funksjonell skjelving. Deltakernes hjerner ble så undersøkt med fMR. fMR står for funksjonell MR og gir informasjon om hjernens funksjon og ikke dens struktur.
I dette prosjektet målte forskerne hjerneaktiviteten når funksjonell skjelving var tilstede. Deltakerne ble så bedt om å skjelve med vilje og hjerneaktiviteten ble igjen målt. Forskerne sammenliket så de to undersøkelsene med hverandre for å se om det var forskjeller.
Resultatene var veldig interessante. Forskerne fant at et område i hjernen kalt høyre temporo-parietalkorteks var underaktivert ved funksjonell skjelving. Dette er et viktig knutepunkt i hjernenettverket som gir oss opplevelse av kontroll på egne handlinger. På engelsk kalles omtales dette som nettverket for «self-agency» og på norsk kan det kalles for “nettverket for kontrollopplevelse”. Dette nettverket fungerer ikke så bra ved funksjonelle nevrologiske lidelser. Dette kan forklare hvorfor det for andre kan virke som pasienten har viljestyrte bevegelser ved funksjonelle nevrologiske lidelser, samtidig som det er helt reelt at pasientene selv opplever at bevegelsene skjer uten at en har kontroll på dem.
Du har kanskje hørt om fantomlemsyndromet eller fantomlemsmerte. Dette er en tilstand hvor en arm eller et ben blir amputert, men hvor man føler at kroppsdelen fremdeles er der. Studier av fantomlemsyndromet har vist at det som høyst sannsynlig går galt er at «kartet» for armen eller benet i hjernen har blitt feil.
Hjernens «kart» for kroppen bør forandre seg når det kommer inn ny informasjon. Så hvis du mister ditt venstre ben skal hjernen registrere dette slik: «Oppdater! – ikke lenger et venstre ben». Ved fantomlemsyndrom er det denne oppdateringsprosessen som går galt. Forskere tror at hjernen har en veldig sterk antagelse om at benet fremdeles er der. Denne antagelsen er så sterk og hjernen har hatt den i så mange år, at til og med etter amputasjonen mener hjernen at benet er intakt. Og, hvis hjernen mener at benet fremdeles er der, ja, da vil man selv også oppleve at benet er der!
Vi tror at noe liknende skjer ved funksjonelle nevrologiske lidelser. Men, istedenfor en sterk antagelse om at benet ER der, utvikler hjernen av ulike årsaker en antagelse om at benet IKKE er der.
Problemet er igjen, selv om hjernen får informasjon om at benet fremdeles er der, at antagelsen om at benet IKKE er der er for sterk. Hjernen oppdateres ikke, akkurat som ved fantomlemsyndrom, og personen opplever hjernens antagelse om at benet ikke er der.
Hvorfor er det slik at hjernen antar en kroppsdel IKKE er der? Det kan være flere årsaker til det:
• fordi kroppsdelen er smertefull og hjernen forsøker å bli kvitt smerten
• fordi det har vært et migreneanfall eller annet nevrologisk symptom fra en kroppsdel som har startet kroppens «kjemp eller flykt-respons» og hjernen forsøker «å slå av» den kroppsdelen
• fordi hjernen er vant til å «slå av» kroppsdeler ved truende opplevelser.
Vi vet det er mange forandringer som skjer i nervesystemet ved kronisk smerte som vi ikke kan se med vanlige undersøkelser. Disse forandringene skjer i koblingene mellom nervecellene i ryggmargen og, aller viktigst, i hjernen.
Det er en rekke prosesser i hjernen som kan sammenliknes med veldig små «volumknapper». Ved kronisk smerte er det slik at volumknappene som regulerer smertefølsomhet er skrudd til et for høyt nivå.
“…Det er som å ha et «softwareproblem» og ikke et «hardwareproblem»…”
Vi har samlet sammen noen videoer som forklarer kronisk smerte og nevrovitenskap i mediaseksjonen på dette nettstedet.
Foreløpig gjøres slike undersøkelser kun i forskningsprosjekter og per i dag er det ikke mulig å undersøke nervesystemets funksjon for å diagnostisere eller «bevise» en funksjonell nevrologisk lidelse.
Vi forstår veldig godt at mennesker med funksjonelle nevrologisk lidelser ønsker et bevis på hva som er galt. Dette ville kunne hjelpe mot fordommer og mot at andre ikke tror at symptomene er REELLE.
Men, vi nevrologer som møter mennesker med funksjonelle nevrologisk lidelser trenger ikke hjerneavbildning eller andre undersøkelser for å tro på dem. Vi har mange andre pasienter med andre sykdommer som også har helt normale undersøkelser.
Det er mye vi ennå ikke vet om hva som går galt i nervesystemet ved funksjonelle nevrologiske lidelser, men det er ikke et komplett mysterium.
Ved mange andre nevrologiske sykdommer kan man se hva som er problemet, enten ved hjerneavbildning, som ved MS, eller i mikroskopet, som ved Parkinsons sykdom.
Pasienter med en funksjonell nevrologisk lidelse har ingen skade i nervesystemet og det er derfor ikke overraskende at man ikke kan se den ved hjerneavbildning. Det er heller slik at nervesystemet ikke fungerer som normalt.
Hvis man var en datamaskin ville dette være som å ha et «softwareproblem» og ikke et «hardwareproblem». Datamaskinen kan stadig krasje eller bli veldig treg his du har en sofwarefeil. Man ville ikke løse det problemet ved å åpne opp maskinen og se på delene. Og, man ville ikke se noe galt om man tok et røntgenbilde av datamaskinen.
Man ville måtte løse problemet ved først å identifisere programmene som ikke fungerte som normalt og så omprogrammere datamaskinen.
Mennesker er åpenbart mer kompliserte enn datamaskiner. Våre tanker, adferd, opplevelser og følelser er våre programmer.
Dette fører oss til nettstedets neste del Hvorfor skjedde det?, som beskriver hva som kan gjøre en sårbar for å få funksjonelle symptomer.
Vi vil omdirigere deg til University of Edinburghs donasjonsside, som muliggjør donasjoner på en sikker måte på våre vegne. Vi bruker donasjoner for å holde nettstedet i gang og til videre FNL-forskning.
